Noen ganger skulle jeg bare ønske jeg kunne lese andre sine tanker, vite hva andre tenkte uten at de sa noe. Tenk hvor mye bedre de hadde vert da?
Det er så mange som blir sure uten at du vet hvorfår, Mange som bare er merkelig imot deg uten at du hver hvorfår, snakker nesten ikke til deg eller kansje ikke snakker på samme måte som før til deg og du bare sitter igjen og føler at noe er merkelig men du vet ikke hvorfor. Du bare føler at du sitter og presser deg på. Det merker jeg stadig i hverdagene mine og jeg blir like fortvilet hver gang.
Jeg tenker av og til at hvordan kan ting bli bedre når de andre ikke snakker om det som plager dem? Hvordan kan den andre i situasjonen klare og forstå hva som skjer da egentlig. Noen ganger har jeg selv opplevd at ting har vert helt perfekt men plutselig så blir det en stor vending og ting blir bare rart, jeg sitter igjen og ikke forstår noen ting, men vedkommende ønsker bare ikke å snakke om det og sier «Nei, alt er helt fint. Det er ikke noe som er galt eller noe som plager meg.» Men hver gang jeg får høre noe sånn og noe inni meg bare ikke klarer og få det til og stemme så merker jeg selv at de irritere, fordi når du ser selv at det kansje ikke stemmer men må tvinge deg selv til og tro på det som det andre vedkommende sier så blir enn litt forvirret.
Men mange sier når sånne ting skjer for folk sjenerelt, så skal du bare la det gå og ikke bry seg om det. Men hvordan kan du ikke bry deg når du er glad i de rundt deg? Når du merker at noe kansje plager en person som betyr noe for deg, f.eks; en venn, familie medlem, kjærest, eller en klasse kamerat, eller hvem som helst som du bryr deg om. Hvordan kan du da bare laver og bry deg om når du merker at noe ikke stemmer hvordan vedkommende er imot deg? Kansje vedkommende skytter deg litt bort uten av h*n merker det? Kansje h*n snakker mindre til deg, er mindre med deg, er merkelig i måten h*n snakker til deg, osv. Skal du virkelig bare la deg gå og ikke prøve og stille opp?


Jeg synes selv at folk sjenerelt må kunne snakke med de runt seg hvis det er noe som plager dem om det vedkommende det gjeller. For hvordan kan ting bli bedre h*n f.eks ikke ønsker og snakke om det og bare sier hele tiden at det er okei/at det ikke er noe? Men kansje forventer at du skal ha forståelse? Det går jo ikke uten at du kan lese tankene til den andre personen.
Jeg skulle jaffal ønsket at de rundt meg som står meg nært kan holde en åpen dialog med meg hvis det er noe som plager dem, fordi jeg kan dessverre ikke hvite hva som plager dem eller hva som er galt når de ikke sier det til meg. Og når enn spør andre hvordan det går og om noe plager dem hvis enn føler at det kansje kan være noe, så spør enn jo fordi at enn bryr seg om vedkommende og ønsker og hvite det, sånn at ting kan være bra , og sånn at ting imellom hverandre kan være greit og kan ha med forståelse.
Og til slutt vil jeg si, jeg vet ingen er perfekte men hvorfår ikke ta seg tid til hverandre og prøve og ha det greit i sammen med de du er glad i og bry deg om. Isteden for og late som at alt er bra, når kansje den andre som er rundt deg merker at det ikke er helt bra.

Og til slutt vil jeg si, jeg vet ingen er perfekte men hvorfår ikke ta seg tid til hverandre og prøve og ha det greit i sammen med de du er glad i og bry deg om. Isteden for og late som at alt er bra, når kansje den andre som er rundt deg merker at det ikke er helt bra.
Har dere noen gang opplevd noe lignende?
Hvordan klarte dere og få løye det?
Xoxo,
Xtine Michelle ♥